Jeg begynte min flyverkarriere på et litt underlig fly. Til daglig kalte vi den for Twin’en. Men Tørkestativet ble også flittig brukt. Ellers hørte jeg mange navn på flyet. Jeg nevner Prammen, Fjellflycaravellen, Drivhuset, m.m. Men det riktige navnet var Scottish Aviation Twin Pioneer. Med halehjul og to 550 hesters stjernemotorer produsert av Alvis Leonides. En rekke stendere holdt de enorme høyt monterte vingene oppe. Halen hadde hele tre finner med sideror.
Twin’en var spesialdesignet for Royal Air Force for jungel- og ørkenoperasjoner rundt om i Imperiet. Den kunne ta av på ekstemt kort bane og lande nesten som et helikopter. Med fulle flaps øket vingearealet med hele femti prosent.

Som flyvere var vi aldri helt trygge på motorene. Derfor tok vi av med climbimb power, klatret på cruise power og cruiset på next to nothing. Et vanlig småfly var raskere enn Tørkestativet. Men neppe noe annet fly kunne på den tiden ta av med seksten passasjerer, to piloter og last på Geiteryggens 600 meter sandstripe.
Kollegaen min den dagen døpte jeg Baby Moon, fordi han minnet meg sterkt om hjulkapslene på en amerikansk hotrod bil på femtitallet. Han liknet en lubben kjempebaby med sine troskyldige øyne og blanke isse. Ellers husker jeg at han alltid fløy med hvite hansker, at han alltid suttet på ett eller annet og at han bare kunne holde en tanke om gangen.

Klokken tre om morgenen en iskald vinterdag var vi klare for avgang fra Skien til Gøteborg. Da hadde vi allerede jobbet en times tid med klargjøring og varmkjøring. Vi klatret opp det bratte gulvet og stroppet oss fast i cockpiten og begynte på sjekklista. Da motorene tøffet tilfreds, svingte vi halen rundt og taxet oppover veien til lille flyplassen på toppen av sandtaket. Banen var en bakketopp og selv fra den høye posisjonen i cockpiten kunne vi ikke se den andre baneenden. Noe som hadde skapt en del overraskelser gjennom årene. Climb power ble satt mens vi holdt bremsene inne. Slå løftet vi halen fri fra bakken og slapp bremsene. Vi var i lufta etter vel hundre meter.
 

 

Turen gikk opp til Tjømelandet, deretter over til Hvaler og så nedover svenskekysten. Vi hadde minst to timer foran oss. Det var svært kaldt ute og noe varmeapparat kan ikke jeg huske vi hadde i cockpiten. Vi kunne faktisk se ut i åpen luft gjennom sprekker nede ved pedalene. Vi hadde kledd oss godt, men frøs så det ristet på tross av de enorme filttøflene som selskapet hadde innkjøpt til formål som dette.
- Der ligget plassen, sa Baby Moon og pekte inn noen lange fjordarmer over mot venstre. Jeg protesterte og hevdet at vi nok hadde minst en halv time igjen å fly. Men han var selv overbevist, så han svingte innover og startet nedstigninen. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at været var fint og vi kunne sånn sett ikke gjøre noe galt. Det ville bare forsinke oss litt. Da vi passerte Lysekil i lav høyde og han annå ikke hadde sett noen flyplass, sa han: - Det er nok inn den neste bukta. Har du kursen til Torslanda? Da vi til slutt landet var det godt få varmet oss opp i den lille rare kafeen på plassen.

Morgensolen tittet endelig frem og vi gikk og satte oss i flydøråpningen på Twin’en for å vente på Transairflyet. Den kom fra Nice med blomster og vi skulle fly ett tonn av disse videre til Oslo. Etter en stund svingte det store propellflyet med skrikende bremser inn ved siden av oss. Mens lastefolkene losset syveren, slo den gamle skipperen et slag over til oss for å studere Tørkestativet nærmere. Ingen detaljer syntes å gå ham forbi.
- Er det ni som flyger den här konserveringsburkan?
Han presenterte seg som kaptein Rosén.
- En så här vil jäg gjärne ha i Afrika.
Da forsto vi hvem han var. Nemlig Grev Carl Gustaf von Roséngsom var kjent for sitt vennskap med keiser Haile Selassie i Etiopia. Siden hadde han også involvert seg i Nigeria hvor han hjalp rebellene i Biafra med å bygge opp et flyvåpen med små Saab fly.
Vi ble bokstavlig talt lastet inn i cockpit'en uten mulighet til å komme ut igjen før de hadde tømt flyet på Fornebu. Men det viktigste var jo å få lasten frem. Og da, så. Det var forresten ikke bare bare å få den frem heller. Vi møtte en uanmeldt snøfront på vei opp kysten og fikk problemer med ising. Men siden vi regnet med å komme igjennom ganske fort, så bestemte Baby Moon seg for å forsere hindringen. Det ville være for gæ'ent å snu da, som han sa.

Nå hadde ikke Tørkestativet noen form for avisingsutstyr. Hvem trengte vel det på ørken- og jungeloperasjoner? Til gjengjeld hadde den en uttrolig mengde flater som kunne plukke opp is og bære is, så det varte ikke lenge før flyet ble så tungt at det begynte å gå nedoverbakke. Vi våget oss til å gi litt mer gass enn vanlig og vi klarte å komme innover mot flyplassen på et vis. Men vi kunne intet se fremover fordi vinduene hadde iset igjen. Bare et glimt ut sidevinduet kunne vi bruke. Men det gikk bra denne gangen også. Spesielt etter at Baby Moon hadde klart å lage et lite hull i isen på fronruta ved å strekke armen ut sidevinduet og skrape med en skrutrekker.
Vi parkerte som vanlig foran søppelkassene ved SAS hangaren og ble losset oss ut av flyet som de siste to kolli i lasten. Det var godt med en pause før den egentlige arbeidsdagen begynte.



Sixpence