Første gang jeg var i England så jeg en bil jeg ikke hadde sett før. En Triumph 2000, lav og elegant med sekssylindret rekkemotor, skinnseter og dype tepper. De sa den var sprek, lå som et frimerke på veien, var lydløs og ekstremt komfortabel. Kunne dette være en engelsk bil? Tenkte jeg. Kunne den komme fra samme land som Austin Cambridge?
Jeg bestmte meg for å legge turen opp til Coventry for å se om det var mulig å få en omvisning. Jeg hadde alltid hatt lyst å oppleve en bilfabrikk etter å ha lest historien om Henry Ford og hvordan han hadde utviklet samlebåndene. Det var med store forventninger jeg satt på toget opp fra London. Lite ante jeg hva jeg hadde foran meg og min tro på bilproduksjonen skulle ikke komme tilbake før mange år senere.
 

Det første jeg gjorde var å ta inn på bed & breakfast i Jaguar Road. I et hus likt alle andre i byen hvor fabrikkutslippene hadde farget alt i samme gråbrune farge. En smal trapp ledet opp til en enda smalere korridor som svinget seg bortover til kvistværelse i enden av gangen. Jeg husker at alt var isnende kaldt. Ingen ovn og bare et tynt lite teppe på den salryggede senga. Men frokost var inkludert nede i stua hos den pipende gamle dama som eide etablissementet. Ham & egg med kaffe og toast. Det varmet en kropp etter en lang og hustrig natt.
De ensformige boliggatene gikk gradevis over til et industriområde etter som jeg vandret nedover bakkene. Den klamme røykfyllte lufta lå fremdeles over egnen. Jeg spurte en kar om veien, og siden han skulle samme sted, tilbød han selskap. Han het Ron og jobbet på motoravdelingen. En spiss liten grå mann som hadde slitt sitt liv på stedet. Ved siden av kona Peg, yorksharepudding og sunday lunch, var det fabrikken som fyllte hans liv. Og Queens Head, selvsagt, hvor han fikk dempet noe av trivialiteten med en bitter eller to når anledningen bød seg.
 

Jeg fulgte Ron inn gjennom en gammel tykk eikedør som stod midt på langveggen til et alderdommelig mursteinsbygg. Vel inne betraktet jeg karene mens de plasserte te- og kaffeflaskene sine i varmekasser og trakk på seg arbeistøyet. Alle hadde rutete flanelsskjorte med slips, et stort og kraftig skinnforkle som rakk helt ned til skoene og tweedjakke utenpå der igjen. Sixpencen tok de aldri av seg. Ingenting syntes å haste.
Så entret vi selve fabrikklokalet. Det vil si den hallen hvor Ron gjorde tjeneste. Det var i motoravdelingen. Der inne var det neppe store forandringen som hadde skjedd siden engelsk vevning startet den industrtelle revulosjon på femtenhundretallet. Noe som for meg så ut som et endeløst kaos åpenbarte seg foran meg. I taket ble aksler og hjul trukket av reimer som igjen antakelig var drevet av dampmaskiner. Disse drev bormaskiner, dreibenker og annet presisjonsverktøy for motorfremstilling. Langs den ene veggen stod råvarene klare i form av emner i jern og aluminium. Og ved hver maskin holdt folk på å bearbeide disse til deler som ble satt sammen andre steder i rommet. Interntransporten besto av trillebor av tre med jernhjul. De ferdige motorene ble trillet over til andre lokaler hvor bilene ble bygget. Rons jobb var å slipe toppene rette før motorene ble skrudd sammen.
 

Han fikk tillatelse av formannen til å vise meg resten av anlegget.. En gjeng sto og bygget mens andre kom trillende med deler fra andre avdelinger. Til slutt ble bilene dyttet ut med påfølgende te-pause. Jeg husker ennå den endeløse kinningen for å få bilene til å starte for sin lille prøvetur. De fleste måtte inn igjen for justeringer etterpå.
Nå hadde jeg altså sett produksjonen av Triumph 2000 Mark I. Men først flere år senere, da en kompis anskaffet seg en brukt bil av typen, forsto jeg hvorfor det alltid var noe som måtte repareres. Det måtte være lett å uteglemme ett eller annet mens arbeiderne diskuterte fotball eller var opptatt med andre viktige utenforstående ting mens de jobbet på bilene. Man kan bokstavlig talt hevde at engelske biler den gangen ikke bare hadde en personlighet. De var faktisk preget av personlighetene til dem som jobbet i fabrikkene.

 

Mitt neste besøk på en bilfabrikk skjedde da jeg høsten 1972 fløy jeg en chartertur til Tyskland. Passasjerene var de dyktigste selgerne hos Harald A. Møller. Sjefen sjøl hadde påspandert en fullfinansiert reise til folkevognfabrikken som takk for innsatsen. Og som flymannskap på reisen ble vi generøst invitert med på det hele.
Det er vanskelig å skrive noe morsomt eller spesielt om et besøk på denne fabrikken. Den er tysk. Hæla sammen! Marsj! Ordnung muss sein! Og vi fulgte i blandet takt etter omviseren i hvit frakk. Stikkord: rent, ryddig og effektivt. Kanskje det eneste som ikke var helt etter de innledende forventningene var arbeiderne. De bestod vestentlig av tyrkere. Men de var godt dressert og og jobbet med frykt i blikket.
De enorme førkrigshallene bestod av samlebånd hvor det ble bygget VW type 1. 1200´er og 1300´er spedd opp med en og annen 1303 beveget seg nedover båndene. Husker forresten at jeg stusset over denne rare nye folkevogna. Omviseren fortalte at nettopp DEN var fremtiden til fabrikken!

Lokalene ellers bestod av produksjon av karroserideler. Enorme presser for skjermer, tak, etc. Alt ble laget i lokalene og transportert bort til tyrkerne ved samelbåndene. Stolt ble vi også vist den nye praktfulle roboten. Den eneste på fabrikken den gangen. Den sveiset sammen karroseridelene. Utenfor fabrikklokalene stod det et hav av bobler som ventet på utskipning med lektere og tog.
Samlebåndene gikk raskt. En tyrker hadde en tralle med deler. Han tok en del og rullet under bilen. Så fulge han med kanskje 5 – 10 meter. Så rullet han ut igjen. Løp bort til tralla og grep en ny del. Så rullet han seg under den neste bilen. Slik holdt han på så lenge jeg kunne observere ham.
 

Besøket ble avsluttet med en liten omvisning på slottet og deretter gikk turen tilbake til til Hanover hvor det skjedde mye rart. Men det passer neppe å gjengi her. Jeg vil kun nevne, at en av de prektigste selgerne (av speidergutt typen) hadde blått øye da han besøkte oss i styrhuset på vei hjem til gamlelandet. Kollegene sa han visstnok hadde prøvd å ta bilde av en gledespike?!
Om ikke tyskerne vant krigen, så vant de markedet for biler. Bare synd at engelskmennene ikke fikk det til. Og årsaken forstår man kanskje når man leser disse to selvopplevde hendelsene? Globaliseringen i dagens verden visker ut personligheter og særegenheter ved bilene fra de forskjellige landene – og det er litt synd. Det er ikke så morsomt å være bilentusiast lenger. Hvis vi ikke går i barndommen da – i bilens barndom altså.

Helge