Helge Kapstad og volkswagen
 
 

Tekst og bilder:Helge Kapstad.  Web: Tore E.

Her om dagen mottar vi en email hvor vi får fortalt at avsender har vært med på litt av hvert opp igjennom årene og har skrevet ned mye av dette. Ikke nok med det..han er villig til å sende oss noe av materialet for publisering på våre web sider ! En person med den bakgrunnen han har vil utvilsomt ha mye artig å fortelle oss fra den tiden biler var biler og fly var fly.   - Tore E. -

"Jeg er nå pensjonert flykaptein med bagrunn i flere flyselskaper; Fjellfly, Sterling Airways i Danmark og Braathens SAFE. Dessuten har jeg vært med på alt som er morro og smaker minst mulig av forpliktelser. Jeg passer ikke inn i den nye minimalistiske verden hvor bilene ser ut som hevede deiger og går på datamaskiner."

Rånebil

Det stod en 69 modell Plymouth Sport Fury til salgs i Malvik i Sør Trøndelag. Med 383 Magnum V8 motor, svingbare stoler og midtkonsoll. Sukketøy for dem som liker skikkelige vogner. Da jeg ringte eieren, fikk jeg et typisk trøndersvar: - Neiii, han var no til salgs, ja. - Neiii, han e no fin, ja. - Neiii, e veit it´j. Fæmogtrædve må æ væl ha da, væl.

Jeg fikk tak i en kompis og kollega, femogtredvetusen i kontanter og satte kursen mot flyplassen. Den vogna ville jeg ha, og det litt kvikt. Som ansatt i selskapet fikk jeg selv sitte på til Trondheim. Men kompisen måtte vi ordne plass til på annen måte. En bekjent på "trafikk" lurte ham inn på toalettet i Fellowship´en og ba ham vente til vertinna hadde holdt opptelling. Som sagt, så gjort og en time senere var vi i Trøndelag. Bilen ble innkjøpt og svarte absolutt til forventningene. Stor og voldsom. Brutal og vulgær. Akkurat som en skikkelig amcar skal være. Og på tross av sine to tonn, så gikk den forbi det meste. Kanskje unntatt bensinstasjonene. Den drakk som en alkoholiker. Men moro var det.
 

Nå var det bare det, at det var begynnelsen av januar og mye snø over heia. Men bakhjulstrekk, stor tyngde foran og kraftig motor, kunne det bli litt vanskelig å manøvrere hvis det skulle bli glatt. Derfor bestemte vi oss for å kjøre ut til Værnes flyplass for å høre om vi kunne få låne noen balastsekker til å legge i bagasjerommet. Slik som de brukte for å balansere vekten på flyene i gamle dager. - Jo, da. Det var bare å bli med over i hangaren, så skulle vi få låne så mange sekker vi bare ville. Det skulle ikke stå på det.
 

En ung mann ble med oss ut til bilen som stod rett utenfor terminalen. Men på vei bort til hangaren hørte vi en merkelig subbelyd under bilen. Det måtte være noe som hadde hengt seg fast. Så vi stoppet og inspiserte. Det var en pakke. Først da husket vi, at mens vi var inne og hentet mannen, så hadde bussen stoppet foran oss. Og de hadde sikkert satt pakken av rett foran bilen vår, slik at vi ikke oppdaget den. Vi trakk den frem og oppdaget at den var revnet. Inni lå det en masse små plastflasker som var varme. Pakken hadde vært isolert med isopor. Og det var da vi oppdaget en lang rekke med småflasker etter bilen. Rånesæd stod det på flaskene. Trafikkassistenten fikk det travelt med å plukke dem opp og stappe dem tilbake i esken. Han tapet igjen så godt han kunne og sendte den antakelig videre. Men om det ble noe særlig smågris av de etterhvert svært nedskjølte skvettene, vites ikke.
 

 



 

 

 

 
Men vi fikk vår ballast og satte kursen til fjells. Dovrefjell ble passert uten problemer og da vi seilte ned mot Dombås utpå kvelden var det på tide å finne en seng for natta. Neste morgen lurte vi litt. Det var nemlig 23 grader minus. Vi hadde ikke tenkt på frostvæske eller noe slikt. Men vogna startet på første forsøk og vi trillet fornøyde videre nedover Gudbrandsdalen. Så lenge det varte. Og det var ikke så lenge. Den begynte nemlig å koke. Den hadde altså frosset. Gode råd var dyre.

Lykkelig oppdaget vi en liten bensinstasjon i det fjerne og vi tok sjansen på å koke oss over dit for hjelp. Og hjelp det fikk vi. Dovre Bensin tok i mot oss med åpne armer og anviste vogna til den varme smørehallen. Selv ble vi traktert med kaffe og hyggeprat inne på kontoret i de par - tre timene det tok før isen smeltet. Påfyll med en liter frostvæske og forsikring om at sirkulasjonen var i orden før takk og farvell og vi satte snuta nedover dalen igjen. Lettet kunne vi nå slappe av og nyte turen i det fine vinterværet.
Men hva var det? Er ikke det en pilotimann som står der og vinker? Han stopper oss!?! Vi svinger inn til siden og jeg kjører det elektriske vinduet halvt ned og spør hva det gjelder. - Kom ut av bilen. Begge to. Vi stiller oss opp foran politimannen som sto skolegutter som ikke helt forstår hva for galt vi skal ha gjort. - Bli med meg! - Men hva med bilen? - La den stå. Bli med meg. Vi klatret inn i politi-PV’en og ble med bort på kammeret i Otta. Med bryske kommandoer blir vi geleidet inn på lensmannskontoret og anvist to pinnestoler foran skrivebordet.
 

- Men hvorfor tar du oss med hit? Hva har vi gjort for noe galt? Han mønstret oss og svarte med skolemesterstemme. - Ikke lat som dere er uskyldige. Dere vet godt at dere har stukket fra regningen. - Regningen? Hvilken regning? Vi har ikke stukket fra noen regning. - Ikke det? De ringte fra Dovre Bensin og fortalte at dere bare stakk av fra regningen. Og det undrer meg ikke. Jeg kjenner sånne typer som dere. Det er alltid trøbbel med folk som kjører sånne biler. - Nei, nå tar du feil. Vi fyllte ikke bensin eller noen ting. Vi bare fikk lov til å stå og tine opp bilen og de nevnte aldri noen betaling for oss. Jeg skjønner ingen ting.
- Sytten førti. Dere hadde kjøpt en liter frostvæske. Og den ble aldri betalt. Bare ikke tro at dere kan prate dere ut av dette. Vi ser svært alvorlig på dette her. Jeg vil gjerne se på papirene deres, takk. - Ja, det stemmer. Vi fyllte en liter frostvæske. Og den har vi ikke betalt. Det glemte vi helt i forfjamselsen. Det beklager vi på det sterkeste. Men kan vi ikke få lov til å ringe til Dovre Bensin for å finne en løsning på dette? Det er en ren forglemmesle.
 

Etter en kort prat med en mutt bensinstasjonsbestyrer på Dovre, ble vi eninge om å sende ham en hundrelapp via lensmannen. På den måten fikk han litt for tort og svie, litt for oppvarmingen og betalt for den bortglemte frotvæsken. Deretter ble vi sluppet ut av "arresten" av en pottesur lensmann. Kilometeren bort til Plymouthen måtte vi gå selv. En noe kald tur, siden vi bare hadde på oss det vi hadde på oss i bilen da vi ble stoppet.
Det hele var litt flaut. Men det er heller neppe noen tvil om at vi nok ble behandlet på en litt spesiell måte på grunn av kjøredoningen. Hadde vi hatt slips og opplevet det samme med en Volvo eller Mazda, så tror jeg vi hadde sluppet den verste forsmedelsen. Men skitt au. Har man en rånebil, så må vi regne med å bli sett på som råner. Det var deilig å starte cruisingen videre med en skikkelig "burn-out" før vi forlot bygda i frostrøyken.

Helge