En av de få. Historien om jagerflygeren Rolf Arne Berg.

Tekst: Tor Idar. Web: Tore E.
Tilbake til innhold
Rolf Arne Berg var (og er fremdeles?) kanskje Norges beste jagerflyver i krigstid gjennom alle tider. Her presenteres litt kjent og ukjent stoff om denne høyst spesielle norske Spitfire piloten.

De norske flyverne under krigen uttaler seg svært sjeldent om enkeltpersoner. De var alle en del av samme team. Om noen skulle nevnes etter krigen litt utenfor de andre i skvadronene så var det Rolf Arne Berg. Rolf Arne Berg, født og oppvokst i Trøndelag gikk inn i luftforsvaret kort tid før krigen og kjempet fra England og senere over kontinentet sammen med de andre norske flyverne i 331 og 332 skvadronene.

Rolf Arne var en person som kanskje sjeldent blir lagt merke til i fredstid. Sjenert, stille, men lynende intelligent. Ekspert i å håndtere en Spitfire, kanskje den beste Norge hadde under krigen. Han var en offiser men ingen snobbete sådan. Rolf Arne var en person som alle likte og gikk godt overens med, engelskmenn og nordmenn likedan. Spesielt i farlige situasjoner var han god å ha. Unormal rolig og ”steady” på stikka der de fleste andre merket pulsen utenpå flyverjakka.
Å fly var livet hans. Etter et unnagjort tokt ville Rolf Arne bare i luften igjen. At Rolf Arne muligens hadde fler tokt enn noen andre i 2nd Tactical Air Force er mer enn bare en påstand. Sammen med andre norske flyvere snakket han ofte han og andre om hva de ville gjøre når krigen en dag tok slutt. Rolf Arne ville noenganger fortsette å fly, andre ganger ville han kjøpe en fiskebåt eller bare reise rundt i verden.


At jagerflyvere på den tiden på mange måter er som vår tids popstjerner og kjendiser kan godt være. Glamorøse og populære. Noen var godt kjent i media og ble til stadighet skrevet om. Sammenligningen kan godt brukes. Rolf Arne var derimot både sjenert og ingen stor flørt blant jentene som mange andre kanskje var. Ifølge hans venn Svein Heglund hadde Rolf Arne en spesiell. Et sted..

En historie om Rolf Arne som kanskje ikke er så godt kjent for nordmenn flest er omtalt i boken ”Spitfire into battle” av Duncan Smith. Etter endt tokt lander Smith og Rolf Arne Berg på en amerikansk bombefly stasjon i England etter å ha gått tom for bensin. Amerikanerne hadde ikke sett en Spitfire så tett innpå før og flirte godt både av den lille størrelsen på Spitfire’n og den ørlille bensin tanken. Spitfire flyet var designet som et defensivt jagerfly, ikke et offensivt et. Å eskortere B-17 bombefly helt til Tyskland var nok aldri i Mitchell’s tanker da han designet Spitten.

Amerikanerne fyllte mer enn villig opp de to små britiske flyene og var vennligheten selv. Men da de smilende ville betale Rolf Arne i dollars som takk for god eskorte den siste biten tilbake til England ble Rolf Arne brydd. ”I am a Norwegain officer, I cannot take your money” svarte Rolf Arne kontant. Amerikanerne takket for all hjelp og så dem vel av gårde tilbake til North Weald.


Rolf Arne Berg ble ved 331 skvadron helt til siste slutt. Promotert til Wing Commander var Rolf Arne den eneste i skvadronene som hadde spesial-malt sitt fly i norske farger med egne initialer på flykroppen som for eksempel også legendariske Douglas Bader hadde i sin tid. RAB. Haleroret og deler av vingene var malt "norskt" på en topp moderne Spitfire MKIX. Berg nøt respekt og beundring blant alle.

At Rolf Arne Berg skulle ende sitt i liv i Februar 1945 er tragisk. Ikke bare er det tragisk at han ble drept så sent i krigen. Tragisk er det også at Rolf Arne egentlig var ferdig med ”touren” sin og ble med på det siste toktet av ren stahet. Han overtalte sin venn Zulu Morris til å la han fly det siste toktet fordi det hadde blitt rapportert om mange tyske fly stående på en flyplass i Holland. Etter et kontant ”nei” fra Helge Mehre hadde han gått høyere i systemet og fått lov alikevell.


Til og med bagasjen hans var pakket. Neste stopp var egentlig Chamnoix og ski ferie og ikke en runde med en Spitfire over Holland. De tyske flyene var for Rolf Arne et mål som ikke kunne ignoreres. En fet sjanse til å pynte på score statistikken og gjøre en siste gjerning i en krig som var på vei til å ende. Det skulle bli prikken over i’en til Norges antagelig beste jagerflyver over hele fjøla.


Flak er en jagerflyvers verste fiende. Her kan ingen erfaring eller ”top score” hjelpe deg. Med flak går det rett og slett på flaks. Svært mange erfarne allierte jagerflyvere mistet livet sitt på denne måten over kontinentet da krigen på mange måter var over. At en tysker kom til å få has på Rolf Arne ville antageligvis aldri ha forekommet så sent i krigen. Til det var han for erfaren, for slu, og for flink. Flak var noe annet. Flak var bingo med døden som gevinst.

Det at Rolf Arne Berg trakk opp etter et slikt angrep virker kanskje merkverdig. Pierre Clostermann, fransk Tempest ess, forteller i sin bok at det å trekke opp fra et slikt angrep er livsfarlig siden flak batteriene da kan sikte seg bedre inn på et fly høyere opp i luften og ikke ti meter over bakken. Men at Rolf Arne trakk opp hadde nok sine grunner.
At det ikke fantes virkelige fly på flyplassen men Tyske ”dummy” fly for å lure allierte flyvere i en felle gjør det hele bare enda mer tragisk.


Rolf Arne Berg, med sine lederegenskaper og flykunnskaper, hadde Norge uten tvil hatt svært godt nytte av etter krigens slutt. Tapet av Rolf Arne Berg kan teoretisk sett fremdeles kjennes i Norge og i Norges luftforsvar. Hva han muligens hadde utrettet er det ingen som vet, men at det hadde kommet Norge og Norges forsvar til stor nytte er det ingen tvil om.

Norske flyvere besøkte etter krigens slutt kirkegården der Rolf Arne ble begravd. På graven hans hadde noen pent lagt blomster. Hvem er det ingen som vet.

Tor I.  ( Spitfire videoer fra Duxford 2007 og 2008 )

     Rolf Arne ved siden av sitt fly MJ482. (mulig det er MJ462) Via en liten sjekk på www.spitfires.ukf.net så brukte han ikke dette flyet på siste tur.

     Rolf Arne's spesielt malte fly. Merk det "norske" haleroret og på det samme på vingene

        Et sted på kontinentet etter D-Dagen 1944

      Rolf Arne før krigen. Utskjæring av bilde i
Tarald Weisteen's bok. Bilde (etter hukommelse)
tatt på Hønefoss.
 

Rolf og Svein Hedlund